Biennale.no Momenter i forståelse av biennalen. "Dead letters! does it not sound like dead men? Conceive a man by nature and misfortune prone to a pallid hopelessness, can any business seem more fitted to heighten it than that of continually handling these dead letters, and assorting them for the flames? For by the cart-load they are annually burned. Sometimes from out the folded paper the pale clerk takes a ring—the finger it was meant for, perhaps, moulders in the grave; a bank-note sent in swiftest charity—he whom it would relieve, nor eats nor hungers any more; pardon for those who died despairing; hope for those who died unhoping; good tidings for those who died stifled by unrelieved calamities. On errands of life, these letters speed to death. Ah, Bartleby! Ah, humanity!" -- Herman Melville, Bartleby, The Scrivener Bartleby-figuren i novellen til Melville Hans konsistente respons "I would prefer not to" har dels å gjøre med rebell, frustrasjon og motstand. Melville skriver selv, "[the story is] about a writer who forsakes conventional modes because of an irresistible preoccupation with the most baffling philosophical questions.". Historien refererer til fri vilje og determinisme: "at fri vilje krever at viljen er isolert fra bestemmelsesøyeblikket." Bartlebys passivitet og isolasjon fra det økonomiske system gjør han fri. Her samstemmer vi det med en virtuell vilje isolert fra et bestemt fysisk objekt. Figuren har blitt sett på som en forløper til absurd litteratur, som f. eks. Kafkas "Sultekunstneren". Filosofen Žižek bruker figuren jevnlig i sammenheng med motstandsarbeid. I biennalen er mottoet "I would prefer not to" en oppfordring til å forbli i det virtuelle og forsvare dets rettigheter som virkelig, tom. mer virkelig enn den fysiske. Et annet motiv her er hans arbeid ved Dead Letter Office, brev som ikke fant fram til mottakeren, "by the cart-load they are [bi]-annualy burnt". Ifm. denne brenningen, som er biennalen, knytter vi konseptet "proof-of-burn". Det brukes innen kryptografi og bitcoin-teknologien som en måte å bevise at arbeid er blitt utført, at det som nå brennes har en verdi. Tankegangen ligger forøvrig nær oss alle i og med vår dødsbevissthet som uvilkårlig setter eksistensen i parentes. I den forstand ibor vi vår egen virtualitet. I lys av de vanvittige vyer vitenskapen framstiller for oss i tid og rom så blir ikke denne virtualiteten mindre. Jeg tror det er i visshet om disse fakta at biennalen kjenner seg berettighet, tross den absurde formuleringen av å ikke finne sted og at verkene ikke eksisterer. Jeg tror den fyndige kortformuleringen over kan fungere som betingelser for biennalen og arbeidene den formidler. Den gjør biennalen også enkel å oppfatte, om ikke begripe. Biennalen kan tolkes i ulike retninger, mer eller mindre dekkende: som en "Salon des refusees"; som en Net.efemera (Mark Tribe, 2002); som Bartlebys (eller Zizeks) "I would prefer not to"; som et uttrykk for samtidens "uutholdelige letthet"; eller i lys av det sofisten Gorgias hevder, "For det første, at ingenting eksisterer; for det andre, at selv om eksistensen eksisterer så er den uforståelig for mennesker; og for det tredje, selv om eksistensen er forståelig så kan den ikke bli kommunisert og formidlet til ens neste". Denne bakgrunnen har dermed ledet fram til idéen om en biennale for samtidskunst generelt, uten en digital- eller nettbasert- prefiks. Vi har derimot beholdt et fokus på virtualitet siden det er en videre begrep og noe som angår hele samtidskulturen. Virtualitet angår teknologi, vitenskap, filosofi, osb. og er en egenskap ved den virkelige, fysiske verden som vanskelig kan bestrides. Et annet aspekt ved virtualitet og kvanteverdenen er at fysikeren må si at partiklene er på alle mulige steder samtidig. Det er ikke til å forstå men likevel et faktum så sikkert at vi kan bygge datamaskiner basert på det. Virtualiteten gjør liksom alt samtidig og kollapser bare til en eksistent og spesifikk hendelse, partikkel og objekt når den blir forstyrret, målt eller observert. Overlatt til seg selv kan vi si virtualiteten er virkelig men ikke-eksisterende, og alle mulige steder samtidig inntil den blir forstyrret eller observert. Biennalen bruker disse kraftige metaforer for å understreke det virtuelle ved verden, og ved kunsten spesielt som skaper sin egen verden, på sett og vis i en tilstand uforstyrret av verden forøvrig. Mer enn andre former for arbeid og virkemåter kan man si at kunsten har sitt naturlige tilhold i det virtuelle, og får sitt uttrykk nedfelt og konkretisert først i samhandling med en fysisk verden.